Sushi!

Tirsdag kvelden var den store dagen kommet. Vi skulle prøve sushi for første gang! De fire heldige var (i helt tilfeldig rekkefølge): Lisa, Amanda, Ragnhild og Unni. Det skal sies at den ene av oss hadde prøvd sushi før og skulle vise seg å være en kløpper i å spise sushi. Desverre ble det ikke tatt noen bilder under selve sushi-delen av måltidet, men når vi ser tilbake på det så skal dere kanskje være glad for akkurat det. Det ble etter hvert mange rare grimaser og en person fikk nesten brekninger...uten å nevne noen navn. Ikke nok med at vi måtte spise rå fisk, men i tillegg måtte vi spise med pinner. Det medførte en del latter og frustrasjon..samtidig som det ble litt flaut når en japansk dame satt og så på oss når vi klønet med disse pinnene!

Unni & Ragnild

Lisa & Amanda aka sushi-eksperten
(og legg merke til at det ser ut som vi har klipt disse to inn i samme bildet. det er ikke tilfelle)

Til tross for en litt laber stemning etter sushi-måltidet så fikk det en dramatisk vending når det var klart for dessert. Man kan si at kurven gikk rett til værs. Det var her Lisa sine bekjentskap fra 7-11 skulle vise seg å komme oss andre til gode. Lisa kjente nemlig de tre kokkene på Soho (som da var restauranten vi var på), og de sa de skulle lage en spesiell dessert til Lisa. Jeg (dvs Unni) bestilte sjokoladefondant; det samme gjorde Lisa. Det endte med at jeg fikk min sjokoladefondant med sorbet, mens Lisa fikk et stort fat med alle dessertene de hadde på menyen. Se bildet:

Jeg nevner..sjokoladefondant, 3 sorter sorbet, karamellpudding, kjempe god ananas, ripsbær (nam), rar kjeks med noe rart nedi, creme brulé, og sjokoladebiter. Alt dette resulteterte i at en anonym person utbrøt til en av de tre kokkene: "E/Ej (må anonymisere personen vettu) kunne hoppa på dåkke alle sammen". Noe som selvfølgelig endte i en hel del latter. Det hele kan oppsummeres ved å si at det var en vellykket kveld som bør gjentas. Muligens uten sushi-delen av måltiden..og uten irriterende og fulle hurtigruta-arbeidere som absolutt skal sjekke opp folk når de sitter midt i et sushi-måltid.

Vil til slutt nevne at jeg (Unni som sagt) spiste en stooor sushibit som smakte som blod. Det verste var at denne nesten smakte best (hvis vi ser bort i fra scampi-biten)..og man kan jo bare spekulere i hva som fikk en ukjent person til å få nesten-brekninger og tårer i øynene.

Nintendo-kveld i Neumannsgate 26

Et bilde som sier det meste

Søndag 11. mars var det endelig duket for en etterlengtet nintendo-kveld i det nye kollektivet. I tillegg var det en slags avskjedskveld for Henrikke, som i skrivende øyeblikk befinner seg i Trondheim (Henrikke: tipper det regner en del mindre der oppe enn her nede. Er litt ille når gatene begynner å fungere som elver..du er heldig!). På grunn av enkelte sykmeldinger (les: Ragnhild) endte vi opp med å være fire stykker; Lisa, Henrikke, Amanda og Unni. Dette skulle vise seg å være en fin gjeng. Det hele var relativt seriøst og vi måtte derfor trekke lodd om hvem som skulle være på lag, og det o-store spørsmålet om hvem som skulle få lov å være Mario (dette er "big business"). Det endte med at Unni og Amanda kom på lag, og trakk i tillegg rettighetene til å være Mario. (hihihi). Da måtte selvfølgelig Lisa og Henrikke være Luigi (et av de første nederlagene til Lisa noensinne). Forøvrig var dette første gang vi fikk spille nintendo på en flatskjerm, meget vellykket..og det er godt å se at noe av teknologien går fremover.

Den velkjente kontrollen. Med B-fart.

Vi bestemte oss for å spille Super Mario 3, ettersom det var det enste spillet som så ut til å fungere etter en hel del blåsing (blow me!) og mishandling av diverse utstyr. Det skulle vise seg at to (rødhårede) personer var litt mer erfaren på nintendo-området enn de to (blonde). Det ligger tross alt mange års trening bak. Det var da et lykkelig sammentreff at det var en blond og en rødhåret person på hvert lag..ellers kunne det hele endt fatalt.

Lag 1: Mario
Unni & Amanda

Lag 2: Luigi
Henrikke & Lisa

Det ble mye latter og hyling utover kvelden (vi satt i ganske mange timer i strekk). Og lag 2 dro etter hvert i fra, mens lag 1 hang litt etter av den enkle grunn at de døde litt for ofte. Men det skal sies at lag 2 jukset seg til 20 ekstraliv på den ene borgen, og derfor unngikk "game over". Allikevel gikk det ganske bra, vi klarte alle å komme oss til verden 4, den kjekkeste av alle, nemlig den verden hvor alt er stooort! Men her måtte vi avslutte siden klokken hadde passert midnatt for en god stund siden. Dette medførte at alt vi hadde gjort måtte slettes, ettersom old school nintendo ikke har noe lagringsminne. Vi turte rett og slett ikke å la den stå på til neste gang, noe vi antakeligvis ville ha gjort dersom vi var små. Lisa fortalte om en gang nintendoen hadde stått på i mange uker.

Alt i alt var det en vellykket kveld som kommer til å bli gjentatt opptil flere ganger. Ser vi antydninger til et søndagsrituale? Det er bare å joine oss den som vil ;)

Her kommer litt flere bilder fra kvelden:

Verden 4; stooore verden!

Mario dør..nok en gang. Og hvis du ser nøye etter kan du se at han har 0 liv igjen, dvs GAME OVER! (og på den enkleste tingen i verden også...den såkalte "hammer-mannen").

En veldig engasjert Amanda!

Pick a box! oohh. Skattekister! We like.

Til tross for intens spilling var det faktisk tid til en liten matbit av og til.

Dolly og rosa cowboyhatter

En liten fortelling om gårsdagen..og litt om dagen før. Jeg fikk nemlig en melding av Liv på torsdagen om at hun hadde et problem. Problemet viste seg å være at hun hadde en ekstra billett til Dolly Parton i vestlandshallen. Jeg var selvfølgelig ikke vond å be, så det endte med at vi reiste på konserten. Det ble en minneverdig opplevelse, og spesielt de utallige rosa cowboyhattene sitter friskt i minne. Ellers ble jeg imponert over at en 60-åring kan se slik ut, og ha en slik stemme..og heldigvis fikk vi høre hele rekken av schlæægers. Det hele toppet seg under en av de siste sangene, working 9-5, hvor jeg til og med så noen bestefedre reise seg fra klappstolene sine, klappe ukontrollert og vaie med. Artig Artig. Og nei, jeg er faktisk ikke ironisk. Det var gøy. Jeg kan heller ikke komme unna hvor morsom og full av selvironi denne dama er. Det morsomste var når hun takket alle for å ha kjøpt billetter, hun hadde nemlig forstått det slik at de var veldig dyre (noe de også var..), og sa at hun trengte pengene ettersom det er dyrt å se så billig ut som henne. Fantastisk. Det eneste minuset med denne konserten var den utrolig dårlige lyden. Hvem finner på å ha en konsert inne i en treningshall?

Ettersom jeg synes at blogpostene mine blir kjedelige uten bilder må jeg ta et helt random bilde til denne fortellingen. Hadde det vært lov...hadde jeg tatt bilder av hun godeste Dolly, men desverre må dere ta til takke med dette ikke passende bildet som jeg tilfeldigvis fant. Kanskje det bringer frem tanker om våren hos noen. Andre kanskje tenker; det der kunne hun ha spart seg for. Uansett...her er ihvertfall et bilde.

Hilsen Unni, som gleder seg til hun blir 60...og like kul.
Ps. Takk Liv!
Ush..nå følte jeg at jeg skrev et brev til en brevvenn..hvem skriver vel hilsen og Ps i en blogpost?