Dolly og rosa cowboyhatter

En liten fortelling om gårsdagen..og litt om dagen før. Jeg fikk nemlig en melding av Liv på torsdagen om at hun hadde et problem. Problemet viste seg å være at hun hadde en ekstra billett til Dolly Parton i vestlandshallen. Jeg var selvfølgelig ikke vond å be, så det endte med at vi reiste på konserten. Det ble en minneverdig opplevelse, og spesielt de utallige rosa cowboyhattene sitter friskt i minne. Ellers ble jeg imponert over at en 60-åring kan se slik ut, og ha en slik stemme..og heldigvis fikk vi høre hele rekken av schlæægers. Det hele toppet seg under en av de siste sangene, working 9-5, hvor jeg til og med så noen bestefedre reise seg fra klappstolene sine, klappe ukontrollert og vaie med. Artig Artig. Og nei, jeg er faktisk ikke ironisk. Det var gøy. Jeg kan heller ikke komme unna hvor morsom og full av selvironi denne dama er. Det morsomste var når hun takket alle for å ha kjøpt billetter, hun hadde nemlig forstått det slik at de var veldig dyre (noe de også var..), og sa at hun trengte pengene ettersom det er dyrt å se så billig ut som henne. Fantastisk. Det eneste minuset med denne konserten var den utrolig dårlige lyden. Hvem finner på å ha en konsert inne i en treningshall?

Ettersom jeg synes at blogpostene mine blir kjedelige uten bilder må jeg ta et helt random bilde til denne fortellingen. Hadde det vært lov...hadde jeg tatt bilder av hun godeste Dolly, men desverre må dere ta til takke med dette ikke passende bildet som jeg tilfeldigvis fant. Kanskje det bringer frem tanker om våren hos noen. Andre kanskje tenker; det der kunne hun ha spart seg for. Uansett...her er ihvertfall et bilde.

Hilsen Unni, som gleder seg til hun blir 60...og like kul.
Ps. Takk Liv!
Ush..nå følte jeg at jeg skrev et brev til en brevvenn..hvem skriver vel hilsen og Ps i en blogpost?